I en organisasjon ble det ofte sagt at alle kunne si fra dersom noe var vanskelig. Likevel opplevde flere ansatte at det var uklart hvordan de skulle gjøre det i praksis. De visste ikke hvem som ville lese en tilbakemelding, eller hvordan den kunne påvirke forholdet til kollegene. En intern samtale viste at åpenhet ikke bare kunne være en oppfordring. Den måtte støttes av rutiner som folk forsto og hadde tillit til. Organisasjonen begynte derfor å beskrive hvilke kanaler som kunne brukes til ulike typer spørsmål, og hvordan oppfølgingen skulle foregå. Samtidig diskuterte de hvordan ledere kunne reagere når noen tok opp en ubehagelig sak. Et rolig svar var ikke nok dersom problemet aldri ble undersøkt. De ansatte trengte også å se at henvendelsen fikk betydning. Erfaringen viste at en kultur for å si fra skapes gjennom mange små handlinger over tid. Den kan svekkes når formelle ordninger og faktiske erfaringer trekker i hver sin retning. Å gi folk et språk for bekymringer er derfor bare én del av oppgaven. Det må også finnes en mottaker som er villig til å lytte og ta ansvar for det som blir sagt.