I en klasse som var vant til å finne riktige svar raskt, ønsket læreren å gi mer plass til spørsmål. Elevene fikk først en kort tekst og skulle undersøke hvilke antakelser den bygget på. Noen opplevde oppgaven som uklar, fordi de ikke visste hvilket svar læreren forventet. Andre likte at flere tolkninger kunne være rimelige. Læreren forklarte at hensikten ikke var å gjøre alle svar like gode. Elevene måtte begrunne tolkningene og vise hvilke deler av teksten de støttet seg på. Etter hvert ble samtalene mer presise. En elev kunne endre mening uten at det ble oppfattet som et nederlag. Samtidig oppsto en ny utfordring: De som snakket raskt og sikkert, fikk lett mest oppmerksomhet. Læreren begynte derfor å gi tid til individuelle notater før diskusjonen. Det gjorde flere perspektiver tilgjengelige for fellesskapet. Erfaringen viste at en åpen oppgave også trenger tydelige rammer. Uten rammer kan friheten bli mest nyttig for dem som allerede kjenner samtalens regler. Med krav om begrunnelse og tid til å tenke kan spørsmålene derimot bli et redskap for læring, ikke bare en anledning til å vise hvem som er mest vant til å snakke.